Til slutt valgte vi det som var viktigst: jentene.

Junie og Lizzy var søstre, og ingenting skulle forandre det igjen.

Vi lærte sakte å dele tid, minner og morsrollen på en måte ingen av oss noen gang hadde forestilt oss. Jentene ble umiddelbart nære hverandre, og lo sammen som om de alltid hadde hørt side om side.

En ettermiddag i parken satt de begge ved siden av meg og spiste regnbuefarget iskrem, mens de kranglet om hvem som oppfant popcorn i iskremkjeks. Jeg tok et bilde med det lille engangskameraet som hadde startet alt.

Jeg kunne aldri få tilbake de seks årene jeg mistet.

Men fra det øyeblikket og utover tilhørte alle minnene med døtrene mine oss – og ingen ville noen gang ta en dag til fra oss igjen.